Free Oscar Scoresheet - with a difference!

We told you we had a party plan…

The Oscar Party is now a well-established tradition, and we will have more to say on it later, but for now, we’re bringing you a fandabbydosey Oscar Scoresheet. Now, there are a lot of Academy Awards that most mortals can’t really pass comment on (I, for one, can’t tell sub par sound editing from the best in the business) so we’ve just included the main ones. Which is wrong, you may argue, and that’s fine – you people can go to Oscar.com and download their (somewhat boring) version. HOWEVER, ours comes with a bonus scorecard attached!

Click Me!

Fashion is as much a part of the Oscars now as the “Disappointed, yet please for the winner” faces, and we think it needs to be judged! The lovely Redhead will be blogging the red carpet, and assigning these snazzy awards:

The Bjork Award for utterly MENTAL getup

 

Totally Unbeatable

The Madonna Award for mutton dressed as lamb    

One word: Sinew

The Jane Austen Award for lamb dressed as mutton    

Meant to be teenagers...

The Mrs Robinson Award for best dressed senior    

Mirren - The Holy Grail

The Megan Fox Award for sluttiest dress    

nekkid chic

The Largerfeld Award for Inventive Male    

J-Lo and Gwynnie, Southpark style

The RedHead Award for overall fashion WIN  

We will wholeheartedly approve RedHead’s choice

So there you have it! 7 Reasons to Downloa our Awesome scorecard. If you need an 8th reason, it took all bloody day to perfect. This blog is haaaaaaaaaaaaard, man. But yay! Download an print the PDF here:

 OSCAR SCORESHEET 2010

 http://www.iflicks.net                                                      http://redheadfashionista.blogspot.com

[Via http://threesaparty.wordpress.com]

Dall'abito al costume al personaggio

Raccontare tramite l’abito normalmente è raccontare qualcosa di sè, dell’individuo che porta l’abito – perchè l’abito è espressione della sua personalità. Ma oltre che della singola persona, l’abito parla anche del suo contesto socioculturale, del suo tempo ed ambiente.

Gli abiti significanti della nostra contemporaneità inoltre sono sincretici, come la nostra cultura che si nutre di altre culture, più o meno lontane nel tempo e nello spazio: le adotta, reinterpreta ed espone, simili ma differenti.

È così che ritornano di moda i vari decenni – somiglianti ma non uguali: tornano le spalline ed i colori shock, ma nella versione 2010, che ricorda molto l’85 e tuttavia rimane diversa – perchè nell’85, suvvia… eravamo ridicoli.

Prendiamo dalle culture tribali dell’Africa e dell’Australia le dilatazioni, i tatuaggi, le treccine; li facciamo nostri fino a che diventano banali oggetti da mercato, fino a che cambiano connotazione, fino a che a nessuno viene più in mente l’Australia a vedere un tribale tatuato su un braccio. Al massimo vengono in mente i tatuaggi temporanei che si trovavano nei sacchetti delle patatine.

Nello stesso modo anche pelle borchie e pvc, che la fanno da padrone nell’ambito goth, vengono sì dalla scena sadomaso, ma sono passate per la decontestualizzazione del punk ed hanno ormai più quel riferimento – se mai ne hanno uno – agli occhi di chi li indossa nell’ambito di quella subcultura.

L’outfit come forma di espressione sincretica dell’individuo racconta la storia ed il background culturale di chi lo indossa tramite l’associazione di elementi tratti da diverse culture, che raccontano diversi mondi. Il passo è breve da qui a raccontare la storia di un individuo che non necessariamente o solo parzialmente coincide con il soggetto reale che indossa l’abito.

Entriamo nel regno del teatro e del travestitismo, il regno in cui l’abito fa il monaco, permette alla persona di uscire dalla propria individualità sogettiva e proporsi come icona, simbolo, rappresentazione. Come opera d’arte, bella e significante.

[Via http://chiarac.wordpress.com]

Madonna's Boy Toy Gets Splashed In The Grill & Cries.

Jesus Luz had a bad night in Rio on Sunday. Madonna’s boy toy was deejaying at a party for the best samba schools that participated in Carnival when a guest came up and threw beer in his face, saying, “Get out of here, I don’t wanna see your face here anymore!” As reported by iG Gente magazine, Luz “went to a corner and started to cry.” He only finished the gig when four bodyguards were assigned to flank him. But Luz might have the last laugh — he just signed with Warner Music, Madge’s label, and will release his first record in April. smh.

-”The BklynBandette.” Mr. Hollywood’s Co-Defendant.

[Via http://heavenhollywood.wordpress.com]

Idol Thoughts -- 02.23.10 -- Live Blog

Trying this out…live blogging.

Paige Miles – “All Right Now” by Free – Surprising song choice. Simon Cowell is right. This is one of those Wedding Singer-type of songs that can be hard to distinguish yourself singing. Wanted to like it more than I did. She’s got pipes. Pick a better song next time.

Ashley Rodriguez — “Happy” by Leona Lewis. Ashley’s a great looking woman. The singing got a little pitchy at times. I’ve been a big fan…up to now. This was a step backwards.

Janell Wheeler – “What About Love” by Heart – Hmmm. This is not very good. The singing’s flat and the performance feels nervous–awkward and too “mannered.” I’d suggest going back to chalkboard and rethinking song choice for next week. More like the Estelle song she did at Hollywood Week.

Lilly Scott – “Fixing A Hole” by The Beatles – One of the most unexpected song choices on Idol ever. This is a classic, to be certain. But it’s far from the Beatles best known song. Jazzy take on it. She’s doing her own thing. And it’s good! Nice job.

Katelyn Epperly – “Oh Darling” by The Beatles – Hard not to love a girl sportin’ Madonna’s hair from the Like A Virgin album cover. This girl can sing. At moments, her voice reminds me (just a little) of Kelly Clarkson. My fave so far.

Haeley Vaughn – “I Want To Hold Your Hand” by The Beatles – Looks like those CD reissues and their Rock Band edition has this group of singers all over the Beatles catalog tonight. I like Haeley’s re-arrangement. In theory. Some notes were quite nice. But some others not so much. She’s got much potential. She just needs to be more consistent and pull it all together. Ellen nut-shelled this performance: “If it was a mess, it was a hot mess.”

Lacey Brown – “Landslide” by Fleetwood Mac – I wonder if sitting down on a stool for your song on the first live show is a good idea. I say get up and let people see you. But maybe she’ll stick out by being different. First note wasn’t good. Thought maybe she’d turn it around. But she kept going back to some odd notes. Not my fave tonight. My guess is Lacey could be in trouble.

Michelle Delamor – “Fallen” by Alicia Keys – Wow. Sounds great and looks very comfortable on stage. She’s operating on a higher level than the others we’ve seen so far. I agree with Kara DioGuardi. She needs to develop more uniqueness and believability. Take risks, as Randy Jackson told her.

Didi Benami – “The Way I Am” by Ingrid Michaelson – Wondering how this will go. Didi’s known for the waterworks. Hope she’s ready for the judges comments, either way they go. She’s got some skills. But Simon’s got a point. There’s several singers in the competition going for the same sound. Simon and Randy riffing about tonight’s show, basically saying, “Where’s the star power?” Agreed. Some of these performances have been pretty sleepy tonight.

Siobhan Magnus – “Wicked Game” by Chris Issak – Great Song. When Chris Issak sings it. Siobhan’s version is not working for me. A little too “formal” sounding for my taste. My friend Phil Stacey (yes, Idol’s Phil Stacey) is making a good point on Facebook. The band is mixed very, very low behind her voice. He says that means they “are NOT helping her.” I hope he doesn’t mean that they’re doing that intentionally. I hope she sticks around. I’d like to hear more from her. She feels genuine.

Crystal Bowersox – “Hand In My Pocket” by Alanis Morissette – She gets a cheer for playing the harmonica. That might be an Idol first. Good stuff–but I was expecting to be blown away a little more. Like Randy and Ellen, I’m a fan. I suspect Crystal could make some music I’d want to listen to. Agree with Simon. She needs to expand beyond her “coffee house” sound.

[Via http://gregvalentine.wordpress.com]

VARIATIONS ON A THEME: 1986/2010

Here are two pictures playing with over-accessorizing 25 years apart.  ELISA took the first picture around 1986 when I was completely in the thrall of Madonna and Cyndi Lauper and the mania for a full sleeves of accessories (I remember reading that Quincy Jones made Cyndi remove her sleeve of bracelets and bangles during the “We Are The World” recording session because the mics were picking up the noise!).  In the 80s, more was more, it seems.  ELISA took the second picture a few weeks ago – I still get the occasional nostalgic urge to over-accessorize, and when I do, I go to my stash of arm trash which is basically filled with the same old pieces.  As you can see, the bubble watch is the same in both pictures, as is the stainless “Maripolitan” bracelet with the magnetic chips, which I blogged about a few weeks ago.  Somehow, I lost the beautiful leather bracelets we bought in the summer of 1984 when we were smoking hash, I mean, studying in London. – DAVID

[Via http://blog.chelsea-girl.com]

Poptelefoner og videotelefoner

Den siste tiden har jeg skrevet blogginnlegg knyttet til både Grammy Awards og Brit Awards (her og her). Opptredener ved disse anledningene er viktige, og det er mange framføringer som har satt spor etter seg. Det kan udmerket også bli resultatet av Lady Gagas performance under årets Brit Awards tirsdag. Med en hyllest til Alexander McQueen og i et antrekk av en annen verden framfører hun “Telephone” og “Dance in the Dark”:

Åpenbart er dette mer enn en konsertframføring. Dette er – i en eller annen forstand – musikkteater; det er performance, det er Gesamtkunstwerk. Faktisk synes jeg på mange måter den wagnerske termen passer best.

Samtidig, og i tråd med en av de andre besettelsene mine, så er låten “Telephone” interessant (for mer om telefoner og pop se her). Lady Gaga skrev låten med tanke på at Britney Spears skulle gjøre den. Det ble det intet av, men istedet gjorde hun den selv, på albumet The Fame Monster, sammen med Beyoncé. Og telefonen finnes ikke bare i tittelen; lyden av en telefon kan høres, teksten anvender telefonene som en metafor i forhold til kommunikasjo og særlig kommunikasjonssammenbrudd. Bilder fra den kommende videoen viser også Lady Gagas hår satt opp som en telefon.

Stillbilder viser også Lady Gaga og Beyoncé kjørende i en bil vi kjenner igjen fra Quentin Tarantinos Kill Bill:

Tarantino-referansen bringer oss også til den forrige gangen Lady Gaga og Beyoncé samarbeidet. Også her er det telefoniske i sentrum. Her er videoen til “Video Phone” (regisert av Hype Williams):

Låten var først med på andre halvdel av I Am … Sasha Fierce, men det er en remiks-utgave, der Lady Gaga også er med, som er grunnlaget for videoen.

Åpningen har både en tarantinosk klang og stemming (med mer enn hint av Reservoir Dogs). Underveis er det også rikelig anledning til diverse våpen, og dermed også hint av noen av de samme dimensjonene som Rihannas senestre videoer (se her). Men i en slags dialog med Lady Gagas låt er det også her det telefoniske som framheves. Samtidig er dette en annen form for telefon; billedtelefonen åpner for det visuelle som en like viktig – eller viktigere – dimensjon enn det auditive. Og dette kommer fram ved den mannlige karakteren (ved 0:48) som slett ikke er all ears, men all eye. Hodet har blitt “erstattet” av en kameralinse. Og foran kameraet er Beyoncé – eller skal vi heller si Sasha Fierce? – åpenbart et objekt, og snarere enn telefonens nivelering av subjekt/objekt-forholdet iscenesettes kameraets fokus på et slikt forhold. Samtidig kan man hevde at objektiveringen problematiseres, både siden Beyoncé i videoen er artisten og hovedpersonen men også, og ikke minst, siden det såkalte objektet her tar kontrollen over blikket. Dog, en eventuell radikalitet her bør også utfordres; selv om Beyoncé framstår som å være i kontroll er det en kontroll på rimelig heteronormative premisser, noe som gjør en feministisk kritikk av det mannlige blikk mer vansklig å lese inn i videoen (jeg har tidligere kommentert hvordan det er vanskelig å argumentere for et feministisk alternativ i forhold til Beyoncés seneste produksjon). Men ved 3:21 ses en av kameramennene truffet av piler, så det er en slags fare forbundet med blikket like vel. Samtidig kobles dette med referanser til Betty Page, og igjen er det det kvinnelige blikkfang som står i sentrum. Skytevåpnene som anvendes synes også å ha en forbindelse til kameraene – som kjent skyter både kameraer og våpen (photo shot) – samtidig som en fallisk dimensjon åpnes. Selv om det er kvinnene som håndterer skytevåpnene her synes dermed forbindelsen mellom pin-up og våpen å framheve et konservativt kvinnebilde.

Referansen til Reservoir Dogs gjør også at jeg igjen kan poste åpningssekvensens diskusjon om Madonna (se også her):

På en måte minner Tarantino oss om at populærkultur også er show og underholdning. Og kanskje vil jeg endre mening om denne konteksten når jeg får sett videoen til “Telephone.” Referansen til Kill Bill, og Uma Thurmans karakter, åpner i det minste for et noe annet kvinnebilde enn det som kommer fram i “Video Phone.” I det minste vil nok den telefoniske logikken bli tydeligere der – slik den er det i Lady Gagas tekst.

[Via http://steinskog.wordpress.com]

Glee Preview!

Excited?

[Via http://theclearblog.wordpress.com]